... your login credentials do not authorize you to access this content in the selected format. Access to this content in this format requires a current subscription or a prior purchase. Please select the WEB or READ option instead (if available). Or consider purchasing the publication.
Kombinasjon av finansierte og trekkbaserte pensjoner, automatiske mekanismer og et
sterkt sikkerhetsnett for pensjonister forbedrer pensjonsutfallet
Politikere og beslutningstakere som utformer pensjonssystemer, bør reflektere over
mål (fattigdomsbekjempelse, omfordeling, bærekraft og forbruksutjevning) og risiko
(demografisk, sosial, arbeidsmessig, makroøkonomisk og finansiell).
Et robust sikkerhetsnett for pensjonister samt et diversifisert og balansert pensjonssystem
som inkorporerer en finansiert komponent, er viktig, spesielt når fremming og omfordeling
av den nasjonale sparingen mot langsiktige investeringer er et politisk mål. I tillegg
trenger godt utformede pensjonssystemer automatiske mekanismer som justerer fordelene
etter økonomiske og demografiske realiteter. Systemer bør være økonomisk bærekraftige
og gi noe av sikkerheten som finnes i ytelsesbaserte ordninger.
Land som diversifiserer pensjonsordninger, bør innføre finansierte ordninger gradvis,
særlig når innskuddene delvis eller fullstendig erstatter et eksisterende trekkbasert
system. Politikere og beslutningstakere bør vurdere overgangen nøye, da den kan utgjøre
en ekstra, kortsiktig belastning på offentlige budsjetter og øke risikoen for enkeltpersoner.
Landene kan forbedre utformingen av økonomiske insentiver for pensjonssparing
Skattemessige og ikke‑skattemessige økonomiske insentiver kan fremme pensjonssparing
ved å gi en samlet skattefordel til enkeltpersoner gjennom en reduksjon i den totale
skatten gjennom levetiden, selv om dette har en budsjettkostnad. Utforming av insentiver
må ta hensyn til pensjonssparingsbehov og ‑kapasitet for alle inntektsgrupper og som
et minimumskrav sørge for skattenøytralitet mellom forbruk og sparing.
Skatteregler bør være enkle, stabile og konsekvente på tvers av alle pensjonssparingsplaner.
Skattefradrag, faste skattetrekk eller matching av innskudd kan brukes til å gi en
lik skattefordel på tvers av inntektsgrupper. Land som bruker skattefradrag, kan vurdere
å gjøre dem refunderbare ved innbetaling til pensjonskonto. Ikke‑skattemessige insentiver,
særlig faste nominelle subsidier, bidrar til å øke sparing blant lavinntektsgrupper.
Land med et såkalt "EET"‑skattesystem bør opprettholde strukturen med utsatt skatt,
og alle land som vurderer innføring av økonomiske insentiver, bør vurdere sin budsjettmessige
kapasitet og demografiske trender.
Justering av beløpene som trekkes, med kostnadene ved å administrere pensjonssparing
krever bedre offentliggjøring, prisregulering og strukturelle løsninger
Pensjonstjenester innebærer kostnader som administrasjons‑ og investeringsaktiviteter,
som betales av medlemmer og arbeidsgivere. Disse kostnadene kan i stor grad påvirke
den endelige verdien av oppsamlet pensjonssparing. Enkelte pensjonsordninger kan også
være dyrere, for eksempel de som gir flere valg.
Tiltak for å forbedre transparens er avgjørende, men er ikke nok for å justere kostnader
og trekk. De fungerer best når de støttes av prisreguleringer og strukturelle løsninger.
For å maksimere nettoavkastningen kan beslutningstakere og regulatoriske myndigheter
også bruke tiltak som referansemåling og å knytte investeringskostnader nærmere til
porteføljens utvikling.
Styrings‑ og investeringsstrategiene til sentrale nasjonale investeringsinstitusjoner
gir nyttige retningslinjer for å styrke de regulatoriske rammene
Flere sentrale nasjonale investeringsinstitusjoner har lignende funksjoner og reflekterer
gode styrings‑ og investeringsstrategier. De har regulatoriske og juridiske rammer
atskilt fra myndighetene, klart definerte oppdrag til grunn for investeringspolitikken,
et tilsynsorgan som er ansvarlig overfor kompetente myndigheter og medlemmene, og
åpenhet om styringsordninger og investerings‑ og risikostyring for økt ansvarliggjøring
overfor ulike interessenter.
Disse institusjonene uttrykker sine resultatmål basert på oppdraget deres og sporer
resultatene i lys av dette langsiktige målet, snarere enn mot en markedsreferenase.
Måldato‑ og livssyklusfond er den foretrukne strategien for institusjoner med individuelle
kontoer. Strategier basert på langsiktig avkastning kan gi bedre avkastning, men med
høyere risiko for at det ikke vil være tilstrekkelige midler tilgjengelig for medlemmer
når de går av med pensjon.
Automatiske funksjoner, standardalternativer, enkel informasjon og enkle valg, økonomiske
insentiver og finansiell opplæring fører til bedre pensjonsutfall
Vaner og et lavt nivå av økonomisk forståelse kan føre til at folk tar dårlige beslutninger
med hensyn til pensjon.
Mekanismer som automatisk innmelding og eskalering av bidrag kan gjøre pensjonssystemene
mer inkluderende og føre til økte innskuddsnivåer. Personer som er ute av stand eller
uvillige til å velge en innskuddssats, pensjonsleverandør, investeringsstrategi eller
etterpensjonsprodukt, kan ha nytte av standardalternativer.
Det finnes også andre verktøy til hjelp i beslutningsprosessen, blant annet nettapplikasjoner,
begrensede alternativer og enklere sammenligninger, og økonomiske insentiver. Pensjonsoversikter
kan formidle nøkkelinformasjon på en enkel måte, mens økonomiske opplæringskurs og
økonomisk rådgivning kan hjelpe folk med å forstå informasjonen.
Økt fleksibilitet med hensyn til pensjonsalder og progressive offentlige pensjons‑
og skatteregler hensyntar økonomiske ulemper for befolkningsgrupper med kortere forventet
levetid
Personer i lave sosioøkonomiske grupper har lavere forventet levealder enn høye sosioøkonomiske
grupper. De kan komme dårligere ut økonomisk hvis de er kortere tid i pensjonisttilværelsen
i forhold til arbeidslivet, og motta en lavere "avkastning" på bidragene til sin finansierte
pensjonskilde. Offentlige pensjons‑ og skatteregler kan bidra til å kompensere for
noe av denne ulempen.
Politikk som har som mål å forbedre pensjonsordningers bærekraftighet i lys av økt
forventet levetid, vil måtte ta hensyn til hvordan ulike sosioøkonomiske grupper (herunder
kjønn) kan påvirkes. Generelt vil det være nødvendig med lengre arbeidstid, men det
er ikke sikkert at alle grupper vil kunne klare dette. Økt fleksibilitet med hensyn
til pensjonsalder er nøkkelen til å forbedre pensjonsresultatene for alle grupper
og sikre at lavere sosioøkonomiske grupper ikke straffes på grunn av kortere forventet
levetid.
Etterlattepensjoner spiller fortsatt en viktig rolle, men bør ikke begrense insentivene
til arbeid eller omfordele verdier fra enslige til par
Etterlattepensjoner er fortsatt nødvendig for å sikre kontinuitet i levestandard etter
en partners død. Mottakere bør imidlertid ikke være berettiget til etterlattepensjon
før pensjonsalderen. I stedet bør midlertidige fordeler være tilgjengelige for bedre
tilpasning til den nye situasjonen.
Kostnaden for etterlattepensjoner bør internaliseres innenfor hvert par eller som
et minimum blant alle par. I en budsjettnøytral reform betyr dette at pensjonsnivået
for enslige vil være høyere for dem som bor sammen i par og drar nytte av etterlattepensjoner.
Partnere fra tidligere forhold bør ikke være kvalifisert, da disse ikke har et relevant
nåværende forbruk som må sikres videreført. Å splitte pensjonsrettigheter gir enkelte
fordeler, selv om enkelte land foretrekker individuell behandling av partnere, blant
annet for å fremme likestilling.