OECD Multilingual Summaries

Green Growth Indicators 2014

Summary in Norwegian

Indikatorer for grønn vekst 2014

Sammendrag på norsk

OECDs indikatorer for grønn vekst er organisert rundt fire hovedmål: å etablere en lavkarbon, ressurseffektiv økonomi, å opprettholde naturressursgrunnlaget, å forbedre folks livskvalitet og å implementere passende politiske tiltak og realisere de økonomiske mulighetene som grønn vekst gir. Seks hovedindikatorer har som mål å kommunisere sentrale elementer for grønn vekst på en balansert måte: karbon‑ og materialproduktivitet, miljøinnrettet totalfaktorproduktivitet, en indeks over naturressurser, endringer i arealbruk og arealdekke, og befolkningens eksponering for luftforurensning.

Viktige meldinger

Den globale økonomiske og finansielle krisen lettet noe av presset på miljøet. Etter hvert som veksten tar seg opp igjen, vil imidlertid presset intensiveres og raskt overgå nivåene før krisen hvis myndigheter ikke styrker relevant politikk.

Sterkere, vedvarende innsats er nødvendig for å forbedre effektiv bruk av energi og naturressurser for å reversere miljøskader, opprettholde økonomiens naturressursgrunnlag og forbedre folks livskvalitet. Dette krever felles innsats fra finans, økonomi, industri og landbruk og andre ministerier hvis politikk påvirker miljøet, og som kan fremme grønn vekst. Det vil være avgjørende å bygge menneskelig kapital gjennom utdanning og ferdighetsutvikling.

• I løpet av de siste 20 årene har den miljømessige produktiviteten til OECD‑økonomier med tanke på karbon, energi og materialer økt, men med store forskjeller mellom land og sektorer. CO2‑utslipp og bruk av fossilt drivstoff er blitt dekoplet fra økonomisk vekst, og fornybar energi spiller en voksende rolle i innsatsen for å diversifisere og avkarbonisere energiforsyninger. I dag genererer OECD‑land mer økonomisk verdi per enhet materialressurser enn i 1990, og innsatsen med å resirkulere avfall er i ferd med å lønne seg. Gjødselbruk innen landbruket er også i ferd med å bli bedre, hvor overskudd er fallende relativt til produksjon.
• Denne utviklingen er grunnet en kombinasjon av faktorer: politiske tiltak, nedgangen i økonomisk aktivitet som følge av krisen, økningen i tjenestesektoren, utsetting av ressurs‑ og forurensningsintensiv produksjon og økende handelsvolum.
• På mange områder er produktivitetsforbedringene små og presset forblir høyt: karbonutslipp fortsetter å øke, fossilt drivstoff dominerer energimiksen, noen ganger støttet av myndigheter, forbruket av materialressurser for å støtte økonomisk vekst forblir høy og mange verdifulle materialer fortsetter å bli kastet som avfall.

• Informasjonen som er tilgjengelig for å vurdere lands naturressurser er ufullstendig og av varierende kvalitet. Det er blitt gjort fremskritt når det gjelder administrasjon av fornybare energikilder i kvantitative termer. Global fiskeproduksjon fra marin fangst har stabilisert seg, den kommersielle bruken av skogsressurser viser et bærekraftig bilde, og utvinning av fornybare ferskvannsressurser holder seg stabilt til tross for økende etterspørsel.
• Det samlede presset på naturressurser forblir imidlertid høyt, og viktige utfordringer gjenstår når det gjelder kvaliteten på naturressurser, økosystemtjenestene de gir og den integrerte forvaltningen av dem. Områder med rikt biologisk mangfold og mange økosystemer er i ferd med å bli nedbrutt. Trusler mot biologisk mangfold er spesielt høy i land med høy befolkningstetthet og hvor endringer av arealbruk og infrastrukturutvikling fører til en økt fragmentering av naturlige oppholdssteder. Mange dyre‑ og plantearter er truet. En tredjedel av verdens fiskebestander er overutnyttet, og mange skogsområder er truet av nedbryting, fragmentering og konvertering til andre typer land. Press på vannressurser forblir høyt. I noen tilfeller hemmer lokal vannmangel økonomisk aktivitet.

• De fleste mennesker i OECD drar fordel av bedre sanitærforhold. Nesten 80 % drar fordel av offentlig behandling av avløpsvann. Menneskelig eksponering til luftforurensning fra svoveldioksid og partikler er synkende. Samtidig fortsetter bakkenært ozon, nitrogenoksider og veldig fine partikler å påvirke menneskelig helse. Anslag over kostnadene av luftforurensning i OECD‑land viser at fordelene med ytterligere forurensningstiltak kan være betraktelige. Det gjenstår også utfordringer når det gjelder oppgradering av vannforsynings‑ og kloakksystemer, og tilgang til effektiv behandling av avløpsvann i små eller isolerte bosetninger.

• Lands arbeid med å implementere grønne veksttiltak ved å støtte nye teknologier og innovasjon, og å bruke økonomiske instrumenter, er i ferd med å akselerere. Sammenlignbar informasjon om økonomiske muligheter, med tanke på jobber og konkurransedyktighet som oppstår fra grønn vekst‑politikk, er imidlertid begrenset. De dynamiske sidene ved grønn vekst er vanskelige å fange statistisk sett, og mange målingsforsøk har fokusert på “grønne aktiviteter” i stedet for den “grønne transformasjonen” av økonomien og de globale leveringskjedene.
• Sektorer som produserer miljøvarer‑ og tjenester utgjør en voksende (men riktignok beskjeden) del av økonomien. Offentlig forskning og utvikling dedikert til miljø og energieffektivitet har økt, og det samme har andelen “grønne” patenter. Bruken av miljørelaterte skatter vokser, men forblir begrenset til arbeidsskatt. Andelen støtte til gårdbrukere som utøver det største presset på miljøet har gått ned, mens andelen støtte som inkluderer miljømessige krav har økt.
• Internasjonal finansflyt som fremmer grønnere vekst er i ferd med å utvikle seg. Selv om karbonmarkeder skrumpet inn på grunn av finanskrisen og redusert industriproduksjon, dukket det opp nye muligheter innen området ren energi, hvor internasjonal investeringsflyt har overgått investeringer i fossilt drivstoff‑teknologi. Det har også dukket opp nye muligheter med finansinstitusjoner som utsteder grønne obligasjoner, og eksportkredittbyråer som legger til rette for private investeringer i prosjekter som gjennomgår miljømessige konsekvensutredninger. Utviklingshjelp til miljøformål har fortsatt å øke og bistand til fornybar energi har gått forbi ikke‑fornybar energi.
• Mye av utviklingen finner fremdeles sted på ytterkantene, og politikken mangler ofte sammenheng, noe som undergraver overgangen til vekst. Land fortsetter å støtte produksjon og forbruk av fossilt drivstoff på mange måter. Og, variasjoner i skattesatser for energi, lavt skattenivå på fossilt drivstoff med betydelige miljøkonsekvenser, og unntak for visse drivstoff i noen sektorer hindrer overgangen til en lavkarbonøkonomi. Reformen deres gir viktige muligheter for land til å generere mer skatteinntekt samtidig som de oppnår miljømessige mål på en mer kostnadseffektiv måte.