OECD Multilingual Summaries

OECD Regional Outlook 2016

Productive Regions for Inclusive Societies

Summary in Norwegian

Regionale utsikter for OECD – 2016

Produktive regioner for inkluderende samfunn

Sammendrag på norsk

Regioner spiller en viktig rolle når det gjelder å bygge produktive økonomier og inkluderende samfunn. Denne tredje utgaven av regionale utsikter for OECD viser at selv om forskjellene i BNP per innbygger mellom OECD‑landene har falt i løpet av de siste to tiårene, ser man økende inntektsforskjeller internt i landene mellom regioner, byer og personer. Ledende regioner og byer konkurrerer nå mer med lignende steder globalt enn med andre i samme land. Det vil alltid være forskjeller mellom regioner, men regionene som henger etter, har mulighet til å redusere forskjellene gjennom sosial og økonomisk utvikling. Ved å bidra til dette kan land høste en dobbel fordel ved både økt samlet produktivitet og bedre inkludering.

Selv om flertallet av OECD‑borgerne bor i urbane områder, bidrar både rurale områder nær byene samt landlige avsidesliggende regioner til den nasjonale velstanden på mange måter. Denne rapporten har et spesielt fokus på slike mindre tett befolkede regioner og fremhever hvordan land må tenke nytt om distriktsutvikling for bedre å utnytte potensialet for produktivitetsvekst i alle rurale distrikter.

Nasjonale retningslinjer for byer, regioner og tettsteder har også en viktig rolle å spille når det gjelder å møte de ambisiøse målene i blant annet Paris‑avtalen (COP21) og Habitat III, samt mål for bærekraftig utvikling. Sterkere involvering av regioner og byer gir innbyggerne her en sterkere stemme i disse og andre globale spørsmål. Identifisering av mål og målemetoder vil øke bevisstheten, generere lokalt tilpassede løsninger og sikre at ingen region eller by havner i bakleksa.

Sentrale funn

• Den gjennomsnittlige produktivitetsforskjellen mellom regionene har økt i løpet av de siste to tiårene, da de beste regionene gjør det mye bedre enn andre regioner i samme land. Forskjellen i gjennomsnittlig BNP per arbeider mellom de øverste 10 prosent og de nederste 75 prosent av regionene på tvers av OECD‑landene har økt med nesten 60 prosent, fra USD 15 200 til 24 000. Som et resultat av dette bor én av fire personer i OECD i en region som stadig faller lengre bak høyproduktive regioner i landet.
• Begrenset utjevning skyldes delvis de blandede mønstrene innenfor land, noe som viser at regioner med høy produktivitet kan, dog ikke alltid, støtte vekst på tvers av økonomien. Rundt tre fjerdedeler av disse høyproduktive regionene er urbane, men urbane områder utgjør bare en fjerdedel av de som tar innpå. Med dagens vekstrater vil ikke relativt voksende og høyproduktive regioner ha samme produktivitetsnivåer før 2050. Regioner som faller bak, vil i samme periode måtte øke produktivitetsveksten til 2,8 prosent for å ta igjen de andre regionene – fire ganger deres nåværende vekstrate.
• Blant distriktene har regioner nær byene vært mer dynamiske og solide etter den siste krisen i forhold til mer avsidesliggende regioner. Landlige regioner nær byene huser over 80 prosent av befolkningen på landsbygda, og deres inntekts‑ og produktivitetsvekst har en tendens til å være mer som i byregionene. Før krisen (2000‑2007) hadde over to tredjedeler av landlige regioner både produktivitets‑ og sysselsettingsvekst. Siden krisen (2008‑2012) har avsidesliggende regioner ikke vært i stand til å komme tilbake når det gjelder sysselsetting og produktivitet.
• Handelssektorer synes å være en viktig produktivitetsdriver for vekst i både urbane og rurale regioner, til tross for ulik vekstdynamikk. Voksende regioner hadde en større andel av økonomien i handelssektorer (særlig innen tjenester, produksjon eller ressursutvinning og ‑forsyning) og har som andel økt over tid til nesten 50 prosent av produksjonen, sammenlignet med bare en tredel i fallende regioner.
• Godt styresett er også viktig for produktivitetsnivåene. Regioner med høy produktivitet skårer høyere i en europeisk bred undersøkelse om kvaliteten på styresettet, og kvaliteten ble forbedret i de regionene som vokser i forhold til andre. Gode styresett​​ordninger for administrasjon av offentlige investeringer kan redusere produktivitets‑ og inkluderingsfall forbundet med fragmentering av lokale myndigheter, spesielt i byområder.
• Interregionale forskjeller er større når man ser på flerdimensjonale mål på levestandard i stedet for bare inntekt. Et mål som kombinerer inntekt, helse og sysselsetting viser at enkelte regioner kan ha flere svakheter når det gjelder velferd. Innenfor byene, som har både lavt‑ og høytlønnede jobber ("bankfolk og baristaer"), er inntektsforskjellene typisk større enn på landsbasis. Komplementær politikk er viktig for å sikre at produktivitetsveksten kommer ulike sosiale grupper og steder til gode, også innenfor byene.

Sentrale anbefalinger

Det er ingen enkelt politikk som kan løse disse regionale produktivitets og inkluderingsutfordringene, men flere typer offentlige tiltak kan bidra til å øke produktivitet, inkludering eller begge deler:

• Strukturelle reformer som for arbeids‑ og produktmarkedene må suppleres med annen stedsspesifikk politikk for at man skal kunne høste alle potensielle fordeler. Strukturelle reformer kan ha ulike konsekvenser avhengig av regionen. Strammere arbeidsmarkedsrestriksjoner målt ved indikatorer for stillingsvern, straffer landlige regioner med mindre arbeidsmarkeder enn byer. Bedre transportmuligheter øker den effektive størrelsen på det lokale arbeidsmarkedet som kan supplere en bestemt arbeidslivsreform for å øke effektene av den.
• Regional utviklingspolitikk bør fokusere på produktivitetsdrivere og vekst i alle regioner gjennom strategiske investeringer, ikke bare subsidier. Som andel av offentlige utgifter har imidlertid offentlige investeringer falt de siste to tiårene, fra 9,5 til 7,7 prosent. Å styrke kapasiteten til undernasjonale myndigheter, som er ansvarlige for 59 prosent av disse investeringene, bør være en høyere prioritet. Investeringer som letter spredningen av innovasjon og mønsterpraksis på tvers av sektorer og bedrifter i og utenfor en region, er en mulighet til å øke produktiviteten. Selv om politikken i mange land er rettet mot å redusere forskjellene mellom regioner, bør de unngå å kvele veksten i regionene med høyest produktivitet.
• Byutviklingspolitikk bør ta hensyn til hvordan byer er knyttet sammen i et "bysystem" innen et land. Flere land rapporterer om nylige eller kommende endringer i nasjonal bypolitikk. Selv om slik politikk vanligvis fokuserer på å redusere sosiale og miljømessige kostnader i byene, kan de også ta hensyn til byenes økonomiske rolle, deres lokale og interregionale forbindelser i et nasjonalt system og deres evne til å generere innovasjon som kan komme resten av økonomien til gode.
• Distriktsutviklingspolitikk trenger en oppgradering til "distriktspolitikk 3.0". Fremgang har blitt gjort når det gjelder å ta distriktsutviklingen videre ut over landbruksstøtte til også å anerkjenne mangfoldet i landlige områder og viktigheten av gode forbindelser til dynamiske områder. Distriktspolitikk 3.0 setter fokus på å styrke samfunns konkurransefortrinn gjennom integrerte investeringer og egnede lokale tjenester og ved å oppmuntre til lokal deltakelse og utvikling "nedenfra og opp".
• Når det gjelder stedsbasert politikk, er styringsordningene for implementeringen av dem helt avgjørende. Reformer av undernasjonale myndigheter er gjennomført i mange land for å bringe politikken til det relevante nivået eller oppnå stordriftsfordeler innen investeringer og tjenesteyting. Landene fortsetter å eksperimentere med bedre måter å håndtere regional utviklingspolitikk og offentlige investeringer på i alle forvaltningsnivåer for samkjøring av offentlige tiltak på tvers av politikkområder for å utnytte komplementaritet og løse avveininger.