... your login credentials do not authorize you to access this content in the selected format. Access to this content in this format requires a current subscription or a prior purchase. Please select the WEB or READ option instead (if available). Or consider purchasing the publication.
Denne utgaven av Et blikk på pensjoner gjennomgår og analyserer pensjonstiltakene
som er lovfestet i OECD‑landene mellom september 2017 og september 2019. Som i tidligere
utgaver er et omfattende utvalg av pensjonspolitiske indikatorer inkludert for alle
OECD‑ og G20‑land. I tillegg gir denne utgaven en grundig gjennomgang av forskjellige
tilnærminger til å organisere pensjoner for irregulære arbeidere. Denne utgaven av
Et blikk på pensjoner gjennomgår og analyserer pensjonstiltakene som er lovfestet
i OECD‑landene mellom september 2017 og september 2019. Som i tidligere utgaver er
et omfattende utvalg av pensjonspolitiske indikatorer inkludert for alle OECD‑ og
G20‑land. I tillegg gir denne utgaven en grundig gjennomgang av forskjellige tilnærminger
til å organisere pensjoner for irregulære arbeidere.
Det er behov for årvåkenhet for ikke å miste fremgangen som er oppnådd for å gjøre
pensjoner mer bærekraftig
Presset vedvarer for opprettholdelse av tilstrekkelige og økonomisk bærekraftige pensjonsnivåer
etter hvert som befolkningen akselererer i de fleste OECD‑land. I 1980 var det 2 personer
eldre enn 65 år for hver tiende i yrkesaktiv alder i OECD. Dette antallet vil ha økt
til litt over 3 i 2020 og anslås å nå nesten 6 innen 2060. Befolkningen i yrkesaktiv
alder, målt ved faste aldersgrenser, anslås å falle med mer enn en tredel innen 2060
i flere land.
Flere tiltak som er lovfestet siden september 2017, har rullet tilbake tidligere reformer.
Nyere reformer har stilt mildere krav til alder for å motta pensjon, økte ytelser
og utvidet dekning. Bidragssatsene ble endret i Ungarn, Island og Litauen, sikkerhetsnett
for eldre og minstepensjon økte i Østerrike, Frankrike, Italia, Mexico og Slovenia,
samt flere fordeler for lavtlønnede i Tyskland, mens Spania suspenderte tiltak (bærekraftsfaktor
og revaloriseringsindeks) for å håndtere finansielt press på grunn av befolkningsaldring.
Bare Estland har hevet pensjonsalderen. Italia, Nederland og Slovakia har på sin side
utvidet alternativene for førtidspensjon eller begrenset tidligere kunngjorte økninger
i pensjonsalderen.
Med forbedrede økonomiske forhold har det økonomiske presset for å reformere pensjonssystemene
lettet, og det er forståelig at noen land ønsker å myke opp upopulære tiltak som ble
innført i en krisesammenheng. Selv om det økonomiske presset på pensjonssystemene
ble forverret av krisen, reflekterte det imidlertid også strukturelle svakheter. Å
gå tilbake på reformer som fokuserer på langsiktige behov, kan føre til at pensjonssystemene
blir mindre motstandsdyktige overfor økonomiske sjokk i fremtiden og uforberedt på
møtet med en aldrende befolkning.
Basert på lovfestede tiltak i dag øker litt over halvparten av OECD‑landene pensjonsalderen,
fra i gjennomsnitt 63,8 år i dag til 65,9 år i gjennomsnitt rundt 2060. Dette utgjør
halvparten av den forventede gevinsten i forventet levealder ved 65 år i samme periode,
noe som innebærer at disse endringene i seg selv ikke vil være tilstrekkelige til
å stabilisere riktig balanse mellom arbeidslivsdeltakelse og pensjonisttilværelse.
Når man tar hensyn til nylige reformer, tilsvarer fremtidige netto erstatningsnivåer
fra obligatoriske ordninger for gjennomsnittslønnede arbeidere gjennom et helt arbeidslivsløp
i gjennomsnitt 59 % i gjennomsnitt, fra nær 30 % i Litauen, Mexico og Storbritannia
til 90 % eller mer i Østerrike, Italia , Luxembourg, Portugal og Tyrkia. Erstatningsnivåer
basert på et helt arbeidslivsløp anslås å falle de neste tiårene i de fleste OECD‑land.
Hvorfor innebærer irregulært arbeid problemstillinger knyttet til pensjon?
Irregulære arbeidere er en veldig mangfoldig gruppe som inkluderer deltidsansatte
og midlertidig ansatte samt selvstendig næringsdrivende, som til sammen utgjør mer
enn en tredel av den totale sysselsettingen i OECD‑land. Utviklingen av nye arbeidsformer
kan svekke inntektsutsiktene for fremtidige generasjoner av pensjonister.
Selvstendig næringsdrivende betaler generelt lavere pensjonsinnskudd enn arbeidstakere
med samme skattepliktige inntekt. De bidrar i lignende grad som ansatte i bare ti
OECD‑land. En høy grad av skjønn ved fastsettelse av bidragsbasen, ingen krav om å
delta i inntektsrelaterte ordninger, reduserte incentiver til å bidra i frivillige
ordninger og lavere nominelle bidragssatser er de viktigste faktorene som forklarer
lavere pensjonsinnskudd. Dette kan ha alvorlige konsekvenser for selvstendig næringsdrivendes
pensjonsytelser i dag og i fremtiden, og for den generelle evnen til å finansiere
tilstrekkelige pensjoner.
Ved pensjon har tidligere selvstendig næringsdrivende en tendens til å ha lavere offentlig
pensjon enn tidligere ansatte, og irregulære arbeidere har generelt mer begrenset
tilgang til offentlige pensjonsordninger. Over hele OECD vil selvstendig næringsdrivende,
basert på obligatoriske bidrag, motta en alderspensjon som er 20 prosent lavere enn
for tidligere ansatte med samme skattepliktige inntekt i løpet av arbeidslivsløpet.
Mange land kan iverksette tiltak for å forbedre pensjonsutbetalingene til irregulære
arbeidere
Reformer av pensjonssystemer som demper forskjeller mellom regulære og irregulære
arbeidere med hensyn til dekning, bidrag og rettigheter, ville sikret en mer rettferdig
beskyttelse, redusert ulikheter, samlet risiko så bredt som mulig og lettet arbeideres
mobilitet på tvers av jobbtyper.
Å sette minimumsinntektskrav for pensjoner på tilstrekkelig lave nivåer vil fjerne
noen av barrierene som midlertidige ansatte og deltidsansatte står overfor i møte
med vilkårene for pensjonsberettigelse. Behovet for likebehandling av alle arbeidsinntekter
innebærer ikke å ekskludere midlertidige arbeidskontrakter, uavhengig av varighet,
fra obligatorisk pensjonsdekning og avskaffe minimumsperioder eller opptjeningstid
for erverv av pensjonsrettigheter.
Å inkludere alle irregulære arbeidere i obligatoriske pensjoner på samme måte som
regulære arbeidere begrenser de økonomiske incentivene arbeidsgivere og arbeidstakere
kan måtte ha til å misbruke irregulær sysselsetting. Å sikre portabilitet for pensjonsrettigheter
og ‑eiendeler hjelper personer som bytter jobb, med å fortsette å spare i samme ordning
eller overføre opptjente fordeler. Å begrense lekkasjer fra det offentlige pensjonssystemet
som skyldes jobbytter og muligheter for tidlig utmelding, ville forbedret dekningen
og sikkerheten for eldre. Videre bør frivillige yrkesordninger og ordninger for automatisk
innmelding være tilgjengelige for alle kontraktstyper gjennom standardplaner i land
der de er tilgjengelige for ansatte arbeidere.
Begrunnelsen for å gi pensjoner til ansatte arbeidere gjelder på samme måte for selvstendig
næringsdrivende. Å justere pensjonsregler på tvers av alle former for arbeid betyr
å utjevne de totale bidragssatsene – summen av arbeidstaker og arbeidsgiver – for
alle arbeidere. Spesielt har den store graden av fleksibilitet i definisjonen av bidragsbasen
for selvstendig næringsdrivende en tendens til å føre til lave bidrag. Det er imidlertid
ikke sikkert at en formell begrensning av slik fleksibilitet er tilstrekkelig for
å forhindre lave nivåer av bidrag, og passende tiltak for overholdelse kan være nødvendig.
Hvis lavere obligatoriske pensjonsinnskudd for selvstendig næringsdrivende brukes
som et instrument for å fremme selvstendig næringsdrift eller støtte personer i lavtlønnet
virksomhet, bør resulterende færre rettigheter unngås ved å fylle opp de lavere implisitte
bidragene gjennom subsidier, i det minste for personer med lav inntekt.